Braskereidfoss, mai 1938.

Bjørn Braskerud var tjueåtte år gammel og jobbet som bonde på småbruket Braskerud i Braskereidfoss, et lite sted i nærheten av Våler. Gården hadde Bjørn overtatt noen år tidligere fra sin far, Edvard Braskerud, som fremdeles bodde på Braskerud sammen med Bjørns mor Helga. Familien levde utad en idyllisk og rolig tilværelse. De som kjente Bjørn Braskerud betegnet ham som «en ualminnelig sympatisk, dyktig og arbeidsom ung mann».1  

Rundt klokken 21.00 på kvelden den 4. mai dro Bjørn og en kamerat ved navn Asbjørn Vestberg ut i skogen for å blinke tømmer (merke trær som skal felles). De to hadde egentlig planlagt å være ute i skogen i en hel uke for å merke et større område, men det var noe som ikke stemte med Bjørn. Ifølge familien hadde han sovet dårlig de siste nettene, og han hadde virket både paranoid og innesluttet.  

Allerede kort tid etter at Bjørn og Asbjørn hadde gått ut i skogen, hørte naboene i området noen høye skuddsalver etterfulgt av stillhet. Helt ut av det blå hadde Braskerud trukket en revolver og skutt kameraten sin fire ganger i brystet. To menn hadde gått inn i skogen, men bare en gikk ut igjen.2 Kort tid etter at skuddene falt kom Bjørn gående tilbake mot Braskerud gård. Med seg hadde han en Krag-Jørgensen rifle og Remington-revolveren han hadde brukt til å skyte Asbjørn.3  

Inne på gården var Bjørns foreldre, samt hans søster og svoger som tilfeldigvis var på besøk. I Aftenposten kunne man senere lese om det som skjedde at: «Han gikk inn på kjøkkenet. Hans far og hans søster og svoger satt inne i stuen, men i det samme Bjørn kom tilbake gikk faren ut på kjøkkenet for å koke en kopp kaffe. Bjørn traff sin far alene på kjøkkenet og skjøt ham øyeblikkelig ned».4 

På drøyt 10 minutter hadde to personer mistet livet. Bjørns mor, søster og svoger hadde hørt lyden av skuddet på kjøkkenet, og de flyktet umiddelbart ut av huset og løp over til en nabogård. Der fikk de tilkalt lege og lensmannen i bygda, men massakren var langt fra over. 

Da lensmann Adolf Taarneby og hans sønn, lensmannsfullmektig Johan Taarneby noen minutter senere kom, gikk den unge Taarneby inn i stuen på nabogården for å telefonere til lensmann Dahl i Hoff for også å be ham komme oppover. Mens Taarneby ringte, stod hans far ute på trappen sammen med to gårdsgutter. Da fikk de se Bjørn Braskerud ute på gårdsplassen og lensmann Taarneby gikk mot ham – i mørket la han ikke merke til at Bjørn har gevær med seg. Bjørn tømmer hele magasinet mot lensmannen på 40 meters avstand.5  

Lensmann Adolf Taarneby ble truffet av tre skudd og segnet livløs om på bakken. To gårdsgutter fikk dratt ham inn på nabogården. Da de kom inn i huset fikk lensmannen livreddende hjelp av doktor Granerud, som også hadde ankommet stedet. Kort tid etter fikk de forsterkninger av lensmann Dahl som kom fra en av nabobygdene.  

Mens Dahl og den unge Taarneby sammen med doktor Granerud forbinder den sårede lensmann, kommer den sinnssyke (Bjørn Braskerud forf. anm.) gående og kaster seg av all makt mot døren og skyter en rekke skudd gjennom døren og vinduet. Doktor Granerud rømmer opp i annen etasje og lensmann Dahl forskanser seg bak en tykkere vegg inne i huset.6 

Johan Taarneby skjøt flere skudd etter Braskerud, men uten å treffe ham. Braskerud besvarte ilden, og traff Taarneby i brystet. Lensmannsfullmektigen ble hardt skadd og segnet om ved siden av sin far. Det hele hadde utviklet seg til en desperat situasjon. Skuddvekslingen hadde pågått i flere timer. Lensmann Dahl var nå den eneste uskadde politimannen igjen på stedet. Utenfor kretset Bjørn Braskerud rundt huset. 

I mellomtiden er det ringt etter bil fra fylkessykehuset for å hente den sårede lensmann Taarneby. Sykebilen kom ved 24-tiden, og ved rattet satt sjåfør Otto Richardsen, andre var ikke med i bilen. Richardsen svinger inn på gårdsplassen og aner ingen fare. Før han får [slått av lysene på bilen] blir han skutt gjennom vinduet og drept øyeblikkelig.7 

En halvtime senere ankom ytterligere to politimenn stedet, lensmann Holth og lensmannsbetjent Astrup. De fant sykebilen stående på gårdsplassen med lysene på. Mens de undersøkte hva som hadde hendt, fikk lensmann Dahl inne i huset advart dem mot at Braskerud fortsatt var i området, og at han var bevæpnet. De to trakk seg derfor tilbake til politibilen. Plutselig dukket Braskerud opp foran dem. Han har kastet fra seg skytevåpnene og dro frem en stor tollekniv. Med ett gikk han til angrep på politifolkene i bilen. Først hugget han kniven i skulderen på lensmann Holth, og deretter i låret på Astrup. De to politimennene ble alvorlig skadet, men rakk å trekke våpnene sine. Etter et basketak fikk de skutt Braskerud flere ganger. Han ble truffet både i hodet og brystet. I det samme skuddene falt, kom lensmann Dahl løpende ut fra huset og hjalp med å få revet tollekniven vekk fra Braskerud. Braskerud tok noen skritt tilbake, segnet om og dro sine siste åndedrag.8 Massakren var over, og en større politistyrke var på vei for å sikre åstedet.  

En av de verste massakrene i Norges historie frem til da var over. Fem døde og tre sårede ble resultatet av dramaet i Braskereidfoss. Etter de langvarige skuddvekslingene så gården ut som en slagmark: 

Doktor Graneruds bil er rammet av en rekke skudd. Karosseriet var gjennomhullet av flere kuler. En skjerm hadde to hull etter kuler, og en kule er gått inn gjennom bagasjerommet bak på bilen, tvers gjennom baksetet […] Braskeruds våningshus var gjennomhullet, og både i gangen, spisestuen og kjøkkenet er det mange minnelser om nattens hendelser.9 

Ute ved skogkanten fant politiet liket av Bjørn Braskeruds venn, Asbjørn Vestberg, som var den første som hadde blitt skutt. På kjøkkenet i huset på Braskerud gård fant de Edvard Braskerud, som hadde møtt samme skjebne. Utenfor nabogården stod sykebilen med liket av sjåfør Richardsen og inne i huset lå både lensmann Taarneby og hans sønn svært alvorlig skadet. Lensmann Adolf Taarneby døde under på reisen med ambulansen på vei til sykehuset, mens sønnen Johan overlevde. Lensmann Holth hadde sluppet unna tumultene med lettere skader, men det stod dårligere til med fullmektig Astrup, som ble hastet til sykehus med alvorlige blødninger.10  

Sjåfør Otto Richardson, som var i 50-års alderen, etterlot seg kone og flere voksne barn. Asbjørn Vestberg, som var 35 år gammel, hadde nettopp overtatt familiens gårdsbruk. Han etterlot seg sine to gamle foreldre, som etter hans bortgang så seg nødt til å selv overta gårdsdriften på stedet. Asbjørn etterlot seg også en forlovede. De to hadde hatt planer om å gifte seg på høsten samme år som tragedien hendte. Lensmann Olaf Taarneby var 59 år gammel og etterlot seg, foruten sin sønn Johan, flere andre barn, kone og barnebarn. Han ble av folk i bygda omtalt som «en ualminnelig dyktig og avholdt politimann, som nøt stor anseelse».11 

Lensmannsbetjentene Taarneby og Astrup lå fremdeles innlagt på sykehuset da de ble intervjuet av avisen Smaalenenes Social-Demokrat i august, tre måneder etter at massakren hadde funnet sted. Begge var da på bedringens vei. Det viste seg at Taarneby hadde fått et skudd gjennom en av lungene, mens Astrup hadde fått kuttet hovedpulsåren i låret.12 Tragedien i Braskereidfoss gjorde dypt inntrykk på hele nasjonen og vekket internasjonal oppmerksomhet. I Våler ble feiringen av 17. mai samme år avlyst av respekt for de døde og sårede. I etterkant av massakren kom det frem at Bjørn Braskerud hadde vært aktiv i lokallaget av Nasjonal Samling i Våler, og var en glødende nazist. I Smaalenenes Social-Demokrat kunne man den 13. mai lese at: 

[…] den unge massemorder Bjørn Braskerud oppe i Solør har vært sterkt nazistisk påvirket, medlem av en Quisling-organisasjon, og at han i den siste tid før sinnssykdommens utbrudd stadig syslet med tanken om et voldelig oppgjør med «marxister og jøder». Det ser altså ut som om denne forskrudde mentalitet – med dyrkelse av nazistiske og fascistiske «helteskikkelser» på den ene side og fullstendig nedvurdering av annerledes tenkende på den annen – har lett for å forvirre unge og skjøre hoder […] De naturlige hemninger, som finnes hos sunne mennesker, har lett for å falle hos svake hoder under påvirkning av den nazistiske selvforgudelse og under dyrkelsen av voldens evangelium.13