Old Sparky 

Den elektriske stol – tre ord som sammen leder tankene våre til løpske gnister og lukten av brent hud. Den elektriske stol er et barbarisk apparat som påfører de som er uheldige nok til å sitte i den en intens smerte og ukontrollerbare muskelspasmer. Fra stolens elektroder strømmer det ut menneskeskapte lyn som jager gjennom kroppen, slik som med monsteret i Mary Shelleys bok om doktor Frankenstein. Men, der hvor Victor Frankenstein brukte elektrisitet til å skape liv i monsteret, har den elektriske stolen den motsatte hensikten. Det er den siste stolen en dødsdømt skal sitte i – stolen som dreper monsteret.  

Overraskende mange mennesker har møtt sitt endelikt i den elektriske stol. Omtrent elleve hundre mennesker har måttet bøte med livet i den elektrisk stol i USA så langt i historien.1 Det kan fortsatt bli flere som møter samme skjebne. Til tross for at den elektriske stol både ser- og høres ut som noe som for lengst skulle gått i sivilisasjonens glemmebok, tilhører den ennå ikke fortiden. Den er fortsatt i bruk som henrettelsesmetode i de amerikanske statene Alabama, Florida, Kentucky og Tennessee, riktignok som et alternativ til giftsprøyte, og bare hvis den dødsdømte ber om den.2 Oppsiktsvekkende nok finnes det fremdeles fanger som gjør nettopp det. Så sent som i februar 2020 ble dødsdømte Nicholas Todd Sutton henrettet i den elektriske stol i Tennessee.3  

Mannen som fikk den tvilsomme æren av å bli det første mennesket henrettet med den elektriske stol, het William Kemmler. Han ble dømt til døden for å ha drept samboeren sin med øks. Kemmler ble henrettet i staten New York den 6. august 1890. Selve henrettelsen gikk ikke helt etter planen: Da den elektriske stolen ble skrudd på, og ett tusen volt med vekselstrøm ble sendt gjennom Kemmlers kropp i sytten sekunder, så døde han ikke. Etter at apparatet ble skrudd av, fortsatte Kemmler å puste regelmessig. Etter at de tilstedeværende legene hadde fastslått at Kemmler fremdeles var i live, bestemte de seg for å gi ham en ny runde i stolen. Denne gangen brukte de to tusen volt. Sjokket fra stolen gjorde at en rekke blodkar under Kemmlers hud sprakk, og der hvor legene hadde festet de dødbringende elektrodene, ble huden brent. Noen av vitenene til henrettelsen hevdet at kroppen til Kemmler tok fyr.  

Kemmler døde til slutt, men henrettelsen varte i åtte minutter før den var fullbyrdet.4 I etterkant kalte avisen The New York Times den elektriske stol for «Far worse than hanging».5 Dette til tross for at den elektriske stol hadde blitt innført nettopp for å erstatte henging som henrettelsesmetode. Den ble sett på som mer human, men om den var det er heller tvilsomt. 

Siden den gang har det vært en lang rekke skandaler i forbindelse med henrettelser i den elektriske stolen. En av de mest berømte av disse skandalene fant sted under henrettelsen av dødsdømte Jesse Tafero i Florida i 1990. Da Tafero satt i den elektriske stolen og strømmen ble skrudd på, førte en feil på apparatet til at lange stikkflammer skjøt ut fra hodet hans. Dødskammeret ble fylt med illeluktende røyk i løpet av den syv minutter lange henrettelsen.6  

I det beryktede fengselet Sing Sing i staten New York fantes det, slik det gjorde i mange andre amerikanske fengsler, et dødskammer med en elektrisk stol. På folkemunne ble stolen kalt «Old Sparky». Sing Sing tok i bruk den elektriske stol i 1891, ett år etter at den tidligere nevnte William Kemmler hadde blitt henrettet ved hjelp av et liknende apparat i samme stat. Sing Sing slo liksågodt til med en firedobbel henrettelse for å «markere» den nye henrettelsesmetoden.7 De ble de første av mange henrettelser. Et hundretalls dødsdømte fanger ble tatt av dage i «Old Sparky» frem til den bestialske praksisen ble avsluttet i Sing Sing i 1963. Ett av ofrene for «Old Sparky» var en nordmann, og det har i ettertid blitt stilt spørsmål ved hvorvidt han faktisk var skyldig i forbrytelsene han ble dømt til døden for.8 

Brooklyn, New York, 1925 (to år tidligere) 

Kafeen Bergen Coffee Pot var et av mange serveringssteder med norskklingende navn i Bay Ridge-området i Brooklyn på 1920-tallet. Mange av byens norske immigranter, som tidligere hadde bosatt seg i Downtown-distriktet, flokket seg nå sammen i området rundt Fifth Avenue på Brooklyn. I de travle handelsgatene hørtes det regelmessig samtaler som foregikk på flytende norsk.9 Utvandreravisen Nordisk Tidende beskrev strøket på følgende måte: 

Naar man om eftermiddagen i solens skin, eller om kvelden i lysene fra de tusen forretninger spaserer langs Fifth ave., Brooklyn, får man indtryk av at denne gate, hvor saa mange nordmænd færdes, er det fredeligste sted paa jorden. Læser man avisene faar man desværre snart et andet indtryk. Gang paa gang hænder det her ting som kan faa haarene til at reise sig paa ens hode […].10 

Til tross for det noe uskyldige navnet, livnærte ikke Bergen Coffee Pot seg først og fremst på salg av kaffe, men snarere på omsetning av ulovlig alkohol. Stedet var nemlig en av de utallige «speakeasies», alkoholutsalgene som opererte i New York under den amerikanske forbudstiden. Alkoholforbudet i USA hadde trått i kraft allerede i 1920, men landet var langt fra tørrlagt. Både mafiaen, smuglerbander og hjemmebrennere sørget for at New York og de andre byene i USA flommet over av forbudte, edle dråper. Eieren av Bergen Coffee Pot var en 32 år gammel italiensk immigrant ved navn John Costello. Costello var en kjenning av politiet med flere dommer bak seg. I 1925 hadde nylig sluppet ut av Sing Sing-fengselet i New York.  

Lørdag den 28. november var det hektisk aktivitet på Bergen Coffee Pot. Store deler av det faste klientellet på stedet var skandinaver. To av gjestene som hadde tatt turen dit denne dagen var nordmennene Ivar Forsberg og Ludwig Lee, som begge bodde i Brooklyn. I løpet av kvelden kom Ivar Forsberg i krangel med eieren, John Costello, som ønsket å kaste de to nordmennene på dør. Da de Forsberg og Lee etter hvert forlot stedet, fulgte Costello etter dem og krangelen fortsatte. Når de kom ut på gata utenfor Bergen Coffe Pot kom det til håndgemeng. I kaoset trakk Costello frem en revolver og skjøt Ivar Forsberg i halsen.  

Nordmannen segnet umiddelbart om, helt livløs. Forsberg ble fraktet til Det norske hospital, men livet stod ikke til å redde. John Costello ble kort tid senere arrestert av politiet basert på Ludwig Lees vitnebeskrivelse, men han nektet for å ha skutt eller vært i krangel med Forsberg. Drapsvåpenet, en 32. kaliber revolver, ble senere funnet på stedet. Interessant nok var Lee det eneste vitnet til hendelsen. Han var også opphavet til de fleste avis-sakene som ble skrevet om saken senere.11   

I rettssaken mot John Costello ble Ludwig Lee ansett for å være aktoratets hovedvitne. Han snakket imidlertid svært dårlig engelsk og måtte benytte seg av en norsk tolk under forklaringen. Vitnemålet hans ble beskrevet som «unnvikende og vaklende». Til tross for Ludwigs manglende språkkunnskaper, endte det hele med at Costello ble dømt til livsvarig fengsel for drapet på Iver Forsberg. Men var han egentlig skyldig? Var vitnet til å stole på?  

Ludwig Lee, eller Ludvig Halvorsen som han egentlig het, ble født på plassen Sylta under gården Fossum i Aurskog i Akershus den 5. februar 1889.12 Foreldrene var Halvor Olsen og Helene Larsdatter. Som ung ble Ludvig omplassert av fattigvesenet og han vokste opp i huset hos gårdbruker Andreas Lie og kona Bolette på Halvorsrud gård (også i Aurskog).13 Det var sannsynligvis etter tiden han bodde hos Andreas og Bolette Lie at Ludvig begynte å bruke etternavnet Lie (Lee når han kom til Amerika). Ludvig gikk i lære som tømrer og i 1914 flyttet han til Oslo og leide husrom i Welhavens gate 14.  

Ifølge avisen Nordisk Tidende var Ludvig Halvorsen Lie godt likt under tiden i Oslo. I avisen kan man lese at «[…] vertinnen Helga Karlsen gir Lie det aller beste skussmål. Han drakk ikke og var aldri arbeidsledig, var sterkt religiøst anlagt og næret stor interesse for sang og musikk. Hans herværende arbeidskamerater har likedes bare godt å si om Lie».14 I juni 1922 utvandret Ludwig Lie til Amerika, hvor han livnæret seg av diverse strøjobber.  

Brooklyn, New York, 1927  

Et par dager etter funnet av likene kom det to politibetjenter på døren til 28 Prospect Place, hvor Selma Bennett sist var observert før sin forsvinning. Stedet viste seg å være et lite pensjonat drevet av en eldre kvinne ved navn Sarah Brownell. Personen som åpnet døren da politiet ringte på var ingen ringere enn Edvard Halvorsen Lie. Mens politibetjentene forhørte Lie om Selma Bennetts forsvinning, la de merke til en motbydelig lukt som strømmet opp fra husets kjeller. Betjentene forlangte etter hvert å få se ned i underetasjen, hvor de oppdaget opphavet til stanken. I et par tønner lå diverse kroppsdeler av det som senere ble identifisert som to kvinner: Sarah Brownell og Selma Bennett. Begge var maltraktert til det ugjenkjennelige. Ludvig Halvorsen Lie ble arrestert på stedet, mistenkt for å ha drept begge kvinnene. Politiet mente at motivet måtte være penger, for de fant en forfalsket sjekk med Brownell navn på rommet til Lie. Ifølge politiet hadde Lie myrdet Sarah Brownell først, og så blitt tatt på fersk gjerning av Selma Bennett som tilfeldigvis kom på besøk. Lie hadde derfor drept Bennett for å unngå vitner.15  

Den 20. juni 1927, noen uker før pakkene med likdeler ble funnet i New York, kom Lie på besøk til avisen Nordisk Tidenes kontorer i Brooklyn. Han var der på leting etter fast arbeid. Lee kunne fortelle at han i lengre tid hadde arbeidet som vaktmester for en eldre kvinne som drev et pensjonat, men at hun ikke betalte ut noen fast lønn. Han hadde imidlertid fått et lån på hele 800 dollar som han brukte til å åpne kafeen «Sangeren», men dette foretaket gikk konkurs etter kort tid. Nå hadde han blitt kastet på dør og ønsket kompensasjon fra kvinnen han hadde arbeidet for.16 Hypotesen til politiet i New York var at Lie hadde tatt saken i egne hender.  

Ludvig Lie ble vurdert til å være strafferettslig tilregnelig. Det viktigste vitnet i rettssaken mot Lie var en butikkansatt som hadde solgt ham det brune papiret som likdelene var pakket inn i når de ble oppdaget. Aktoratet hadde i tillegg tre vitner som kunne plassere Lie på stedene hvor to av pakkene ble funnet. Etter hvert som saken utfoldet seg, kom det frem mer informasjon om forholdet mellom Lie og den myrdede Sarah Brownell. De to hadde ifølge vitner ofte kommet i krangel, og i juni 1927 hadde Brownell ringt politiet etter at Lie hadde låst henne inne i leiligheten i 28 Prospect Place. Det gikk som det måtte: Juryen brukte ikke lang tid på å bli enige om skyldspørsmålet. Ludvig Halvorsen Lie ble dømt til døden for dobbeltdrap.17 Han skulle stekes i den elektriske stolen.  

Både avisen Nordisk Tidende og den norske konsulen Hans Fay arbeidet hektisk for å få guvernøren i staten New York til å omgjøre Ludvig Lies dødsdom til livsvarig fengsel. Forsøkene deres nådde ikke frem:   

The State Department in Washington sent a communication to Governor Smith late yesterday afternoon requesting an investigation into charges of Ludwig H. Lee, awaiting trial on indictments for the murder of two women several weeks ago in a rooming house at 28 Prospect Place, Brooklyn, that detectives and uniformed policemen beat him repeatedly in a police station after his arrest last July 10 as a suspect.18 

Sing Sing, New York, 1928 

Den 2. august 1928 inntok Ludvig Halvorsen Lie sitt siste måltid bestående av biff, potetmos, salat og kaffe. Han ble deretter ført gjennom «den lange mil» og inn i selve dødskammeret. Da klokka ble 23.05 skrudde tjenestemannen Robert Elliot på bryteren til den elektriske stol og dommen ble fullbyrdet.19  

I etterkant av Lies henrettelse ble det stilt spørsmål ved vitnemålet hans som hadde ført John Costello til fengselet i 1925. Uten at det ble skrevet direkte, kan det tolkes dithen at man trodde Lie var ansvarlig for drapet på Ivar Forsberg. Hvorvidt det var noe i denne spekulasjonen, er vanskelig å si. Det som er sikkert, er at Lie som det eneste vitnet, var ansvarlig for at Costello ble dømt. John Costello ble senere løslatt fra fengselet, men han ble aldri formelt frikjent for drapet på Ivar Forsberg.